Den rovlystne suverenitet
Betvinger deg,
Gjennom troskyldighetens løgner
Til å oppgi egen trang
Overfor avmaktens
Uetterrettelige selvbedrag
Mørkere,
Jeg vil ha det mørkere
Se som de frydes over å se deg
Bøyd over isolasjonens avgrunn
Hvor det frivillig
Spises av parasittens munn
Mens hver nerve
Avventer ulykkens miserable stund
Mørkere,
Jeg vil ha det mørkere
Anger vaskes ikke ren av frykt
Denne rettferdighet
Som kun tjener seg selv
Du puster synden inn, men ikke ut
For å forevige dvelen
Over endeløse kvaler
Foldede hender
Som ikke stryker, men bare slår
Og skuer alle klager inn for døden
En gift som dyrker sinnets uro
Med en tornekledt guddomstanke